Lite nytt og nyttig
 | Falck on Blåser tyggegummibobler |
 | camelill on Åååå, gummistrikk, gummistrikk… |
 | ronny on Åååå, gummistrikk, gummistrikk… |
| Camilla on Åååå, gummistrikk, gummistrikk… |
| Falck on Åååå, gummistrikk, gummistrikk… |
Bilder sier mer enn tusen ord – og hva skal man egentlig si om Disney World? Det er Disney til det hele og fulle.
Og litt afrika. Litt Mount Everest. Litt Norge. Litt vintur i Italia med øl fra Tyskland. Litt Grey Goose Limonade.
Og ikke minst “litt” hyling i karuseller.
Byen som aldri sover!
En reklameplakat lyste mot meg med ordene “Byen som aldri sover og som ingen sover i”.
Til tross for innetid før mørket og alenevandring et par dager stemte det jaggu – hvem trenger vel å sove i denne byen?
Parkliv er digg.
Parkliv i NY er heldigg!
Må oppleves – må nytes.
Gjerne alene, gjerne sammen.
Og til slutt frustrasjonen av å erkjenne at man bare har opplevd en brøkdel av hva byen har å by på.
Og lengselen etter å komme tilbake og oppleve, se, høre, kjenne mer.
Og bo.
Jeg benker meg til. Den store boka om sentralnervesystemet har lyst mot meg samtidig som den har fristet i flere uker. Nå ligger boka oppslått med markeringstusj og notatblokk strategisk plassert i nærheten. Rundt det faglige står en stor kopp med kaffekjærlighet, en 3 dager gammel melkerull og datamaskinen. Blikket løftes opp og før jeg vet ordet av det har tankene flydd ut fra studietilværelsen i en grå og kjedelig hybel via interiørblogger og hjem til leiligheten med nakne vegger, møbler man drømmer om å male, loppisfunn man lengter etter å få på plass og juleprosjekter jeg gleder meg til å starte på. Sjokkerende prisøkning på kaffekjærligheten og lengtende blikk på andres presskannetermokopper har medført at jeg har fanget min egen grønne herlighet fra bodum. Når tankene i forelesningtimen går fra kroppsfenomenologi og analyser til å se at den grønne fargen på koppen og pultens blåfarge fremhever hverandre innser jeg at det er på tide å komme i gang med pensum. Tankene må bort fra interiørverden. Hjernen må stilles inn på at jeg for tiden bor i en grå hybel det ikke er noe vits i å gjøre noe med og når jeg kommer hjem til loppisfunn og juleprosjekter må de bare bli liggende til slutten av november. Fingertuppene skal ikke fare søkende over dataen for å få gode interiørideer, men istedet stille spørsmål ved ulike elementer innenfor fagfelt med nevrologi, vitenskap og kroppsforståelse i sentrum. Gjennom å stille spørsmål og grave meg ned i pensumlitteratur og annen morsom ^^ litteratur jeg ramler over skal jeg ikke trekke en konklusjon, men ha belyst ting jeg synes er viktig å belyse i faget mitt. Verste er at jeg gleder meg. Jeg gleder meg til å la tankene løpe, få bruke det som er blitt banket inn i hodet de siste ukene. Men det er vanskelig å komme i gang. Spesielt vanskelig når jeg via interiør- og andre blogger ser hva andre rekker og har tid til. Skap er pusset opp malt, syprosjekter samle i store ferdigsydde hauger og nybakte brød står i freshe former ved siden av en snerten kjøkkenmaskin med matchende kjøkenhåndkle over. Jeg tar meg selv i å lure på om det er noen andre i bloggeverden som jobber, studerer eller gjør begge deler. Og innser raskt at det gjør det. De er noe som jeg på en måte ser opp til, som jeg drømmer om å være. Effektivitet tror jeg det kalles.
Kalenderen viser september og høstmåned.
Etter en tur i det kalde nord har jeg blitt kasta inn i høstmodus og motvillig er jeg klar for lugga (les: ullsokker), gensre, skjerf og varmere sko enn gladiatorsandaler og ballerinas.
Enten vi vill det eller ei – høsten kommer. Så da er det bare å ta et tilbakeblikk på det som var og som virker som lenge siden, og glede seg til neste gang. Så får vi kose oss med skjerf, te og stearinlys i mellomtiden.
Første sommer med egen hage, så spennende å se hva som dukka opp utover sommeren.
Og man kan jo ikke bli skuffa når det dukker opp slik en herlig rosebusk – perfekt plassert rett ved min perfekte shabby chic-vegg.
Gleden er like stor når den fremdeles blomstrer og har nye knopper i september. Ai! Hvilke grønne fingre! ^^
Reker, vin, sol og gode venner.
Min rekespising begynte i godt voksen alder og dette er nok sommeren med høyest inntak.
Nå merker jeg til og med forskjell på ferske og frosne reker!!
Ingen sommer uten festival! Og i år var intet unntak.
Slitne og møkkete festivalplattføtter gråter ikke når gummistøvlene
omsider kunne byttes ut med gyldne ballerinas!
Jeg gleder meg allerede til neste gang …
Ramla over gamle blogginnlegg og tok med selv i å sjekke om jeg virkelig har gjort som jeg lovte meg selv å gjøre neste sommer i Mimresavn-innlegget fra oktober i fjor. Litt er gjort, noe fløy tida fra meg fra å gjøre og mer blir ”addet” på lista som fort mulig havner på bloggen senere i høst.
Til sommeren skal jeg vandre brisen rundt gatene på Langestrand. Check! Opptil flere ganger og like fornøyd hver gang. Denne tas med til neste år.
Sveive mellom Fritsø, Bølgen og Skotta. Som ovenfor – been there, done that. Til og med fått ternikast 5 av fremmed på dansegolvet på Skotta og dansedronninga selv fikk bare 4. Hurra for meg!^^.
Kicke av high-heelsa før jeg tar turen opp Kongegata. Yes, sir! Og hvilke flotte high-heels! Dette har skjedd to ganger med to ulike par sko og overnevnte dansing er nok mye av årsaken.
Tusle ned i leiligheten,ut i hagen og speide utover sjøgløttet Annen leilighet med annen beliggenhet, men med desto bedre hage og sjøutsikt. Dessuten er det min egen!
før jeg kryper inn i soveposen på hageflekken. Soveposen har desverre blitt lite brukt utendørs denne sommeren. Men jeg håper å komme sterkere tilbake.
Håpe å bli vekket av togdur på morgenen Hvorfor jeg skulle like å bli vekt av togdur er jeg litt usikker på og har derfor ikke strebet etter å få gjennomført dette.
og late som jeg er et helt annen sted, en større by,
et lite land eller verdensdel. Tja, om ikke et annet land eller verdensdel, så har jeg i allefall tatt turer til andre byer mer eller mindre far away. Bl.a. til Tigerstaden, Bartebyen, Bygdenes by og Nordens Paris. Sistnevnte brakte vel ikke akkurat med seg en varm og etterlengtet følelse av å være i varmere strøk, men byen langt pokker i vold nord for Polarsirkelen er til tross for det særdeles hyggelig og bringer med seg interessant ny læring og hyggelige mennesker.
Så til tross for lite soveposesnorking og turer til fjerne og varme strøk har sommeren vært hyggelig. Ja, for den har ikke vært fyllt med fart og spenning, nye steder og høy solfaktor, men det har vært hyggelig.
Atter en gang ramler jeg over en giveaway og jeg slenger meg på. Denne gangen er det hos FruFly og gevinsten er en snasen brusmaskin^^.
Min rundtur blandt interiørblogger fortsetter og i løpet av de siste ukene har Fargesirkelen blitt et fast innslag. I tillegg til å bli inspirert til å lage/pusse opp mye nytt hjemme har jeg funnet ut at bloggere er hyggelige folk som stadig slenger ut Giveaways til oss innomslentrere. Jeg sier gjerne ja takk!
Ta enn titt på Fargesirkelen du også:
Takket være denne bloggen har jeg akkurat malt ferdig en smykkekvist jeg også. Om dog i den noe kjedeligere fargen hvit. Men – pen er den likevel og jeg gleder meg til å ta den i bruk!
Og plutselig var det stille i så godt alle de gamle snokerundtpåognyteålese-blogger.
Dette og det at jeg har et nytt hjem, dagbladet og kulørs interørbloggkonkurranse og et par venninner som har dilla på – og etter min mening - veldig dyktige på interiør har gjort har jeg fyller tidstomrom med å glane rundt på disse bloggene:
Er du like nysgjerrig som meg, så tar du en titt og blir du like hekta kommer du til å svinse innom like ofte som meg og i etterkant drømme om tid til å få gjort noe i egen leilighet.
(ps: jeg ønsker meg speilreflekskamera)
Enjoy!
Tiden leger alle sår. Men noen sår er lette å rippe opp igjen. Som sårene som åpnes av å lese innlegget som ble skrevet 1.oktober 09. Har ikke blitt publisert fordi sårene da var for overfladiske og tårene så alt for lette å kalle frem. Men helten fortjener så just sin ode. Mulig ordene hadde kommet ut anderledes nå, men ordene er slik som de var da minnene var ferskest og sårene vondest.
En helt. I skinnende sort uniform. En typisk helt. Anonym og beskjeden i sin hverdag, men som alle likevel ser det er noe større med. En som stort sett stryker alle med hårene, ikke for sin egen del, men for de som stryker. Han vet at han gleder dem med sin tilstedeværelse og han liker å se deres brede smil og åpne armer når han kommer mot dem. Likevel må helten tidvis rase av seg og såre noen, men ikke med vilje. Samvittigheten kommer først etterpå med dype, brune øyne som ber om forlatelse.
I sine beste tider flyr han som en mørk vind og bærer langt av sted uten at noen kan følge. Men etter hvert blir helten eldre. Vinddragene over snø- og blomsterdekte vidder blir kortere og pausene i sommersolens varme blir lengre. Og som med alle helter setter dådene sine spor i tynne små grå drag på drakten.
På sine eldre dager møter helten sin heltinne. Hun er like sort som natten, med langt, bølgete hår. Og et temperament som tidvis får helten til å virke mindre. Han bøyer seg, for hun er hans livsledsager og de skal heretter alltid følge hverandre. Alltid, til alle deres dagers ende.
Nå har det gått opp for meg at jeg har klappet og strykt en helt. Akkurat nå har det gått opp for meg at jeg aldri får stryke helten med hårene og aldri får se han lekne men også angrende brune øyne igjen.
