@ the short one’s

Tenk tilbake på en situasjon hvor du inderlig forsøker å forklare noe du virkelig vil noen skal forstå, men du klarer ikke å finne de rette ordene. Tenk deg så at du skal si noe, du vet akkurat hvordan du skal si det, du former en perfekt setning i hodet, men du får det ikke fram, ingen hører deg. Tenk deg så at du ønsker å si “takk” eller noe så enkelt som “la tv’en stå på”, men det går ikke. Eller at det sitter en flue på nesen din. Du føler den, du ser den, det kiler noe innmari, men du får hverken slått den vekk med hånden eller snudd på hodet slik at den skal forsvinne…

Filmen Dykkerklokken og sommerfuglen handler om akkurat det med fluen, det med ordene som du finner, men som du ikke får uttrykt. Et slag som rammer hjernestammen og som gjør at personen får et såkalt “locked in- syndrom” og kun klarer å bevege et øyelokk og øye. Øyelokket blir dermed den eneste måten å kommunisere på, eneste måte å si at du er møkka lei livet eller febrilsk forsøke å blunke med øyelokket for å beholde tv’en påslått for å fortsatt kunne følge med på fotballkampen. Du bruker øyelokket til å formindle at selv om du ikke kan bevege en eneste kroppsdel, så forstår du alt som skjer i rommet du befinner deg i, bak de tynne veggene eller på andre siden av telefonen. Eller som hovedpersonen gjorde, bruke øyelokket til å formidle alle de fine setningene han har i hodet og forme de til å bli en bok.

Filmer kan være allt fra triste, dramtiske, actionfyllte, rørende til rørete. Denne filmen er, som en person så fint sa det, berørende. Jeg anbefaler den på det sterkeste til de som er interesserte.